Velkommen til bildebonanza i studioatelieret vårt!
Ting jeg hørte fra min mormor, som jeg ikke skal si til min datter. (Og hvorfor vi absolutt må slutte å bruke uttrykket «guttejente».)
Mormor til unge Gunilla:
-Hva er det egentlig du har på deg i dag?
-Nei så blek du er, nå må du få noe sol på kroppen.
-Nei så pjusk du ser ut, nå må du få sminket deg.
-Nei så tynn du er, nå må du spise litt mer.
Jeg elsket min mormor, hun var en kul dame med tak i. Hun rodde alene ut på fjorden og fisket middag. Hun tok artium på 30-tallet da dette slett ikke var vanlig for jenter. Hun ga meg godteri og Donald og varme klemmer som luktet parfyme og klirret av smykker som var harde og kalde mot huden, og som hun hadde fått av min gullsmed-morfar. Hun strikket hundrevis av sokker og heklet titalls slumretepper, som jeg har flere av og som jeg ennå bruker hver dag, de er noe av det kjæreste jeg har. Jeg er ennå sur på min storebror som tok mitt lilla teppe med på studenthybelen i Trondheim (jeg hevnet meg ved å ta hans blå som ble værende hjemme).
Men mormor var et barn av sin tid, og preget av en oppvekst som ikke var den enkleste. Menn ble forherliget. De skulle til og med forsyne seg først ved middagsbordet, må vite. Når det gjaldt kvinner så var det utseendet som var viktig (og evnen til å utføre huslige sysler). Det var fritt fram for alle i familien å kommentere en ung, usikker jentes utseende.
Brené Brown er en professor som studerer temaer som sårbarhet, skam og mot. Hun sier:
"The biggest shame trigger for women is their body and their physical appearance, for men it is their weakness". (Se hennes fantastiske Ted-talks her.) Brené er møkka lei av å si dette, men det er fremdeles sannheten i 2015. Jeg kjenner meg dessverre igjen, selv om jeg aldri har hatt særlig problemer med forholdet til min egen kropp. Jeg er ikke redd for å være svak, jeg er redd for å ikke ha et utseende som er passende i dagens samfunn! Og dette har jeg slett ikke lyst til å være redd for. Jeg skulle ønske jeg kunne heve meg over det, men jeg er dessverre ikke der ennå.
Klassiske oppdragelses-uttalelser til gutter har lenge vært:
-Mann deg opp. -Store gutter gråter ikke. -Du er en tøffing.
Til jenter som liker klatring, løping, bukser, kort hår, og andre helt naturlige og hverdagslige ting i et barns liv, har vi brukt den kjekke betegnelsen «guttejente». Hvorfor sier vi «guttejente» og mener det som en hedersbetegnelse? Kan de ikke bare være kule og tøffe og herlige jenter? Det er sjelden vi hører fedre si om sønnen at han er en skikkelig jentegutt og at det er fantastisk.
Når jeg skriver dette får jeg forresten rød autokorrektur-strek under ordet "jentegutt" og ikke "guttejente". Og gjett hvilken av betegnelsene som har en egen Wikipediaside? Kan noen få bort denne siden, please?!
Selv om jeg oftere og oftere hører at foreldre er stolte over sønner som syr og lager mat og viser masse omtanke og kjærlighet, så har vi et stykke å gå. Og som vanlig er det vi som foreldre som kan gå foran barna våre med et godt eksempel.
Her er det jeg prøver å si til meg selv hver dag:
-Vær bevisst på å ikke rakke ned på kroppen din foran barna dine.
-Du kan gå, sitte, ligge, trene, kose, tegne, male og gjøre husarbeid! Kroppen din er toppen!
-Kroppen din er kanskje ikke 17 lenger men den funker til alt som er viktig.
-Husk å aldri kommentere kroppen til din sønn eller din datter på en negativ måte, vær nøytral eller positiv.
-Min sønn er ikke svak om han gråter og min datter er ikke guttejente fordi hun liker å ha kort hår, er sterk fysisk og har guttevenner.
PS, takk til dyktige Marta Breen og Cathrine Sandnes som gjorde meg oppmerksom på hvordan vi i samfunnet misbruker begrepet "guttejente". Takk også til min mor og far som var flinke til å gå foran som gode eksempler for meg og min bror.
Velkommen til julemarked hos oss!
Lørdag 28. og søndag 29.11. kl 11-15 blir det salg av kunst, bøker, snacks, lokale øko-egg og andre morosaker her i Galleberg Godshus. Adr. Galleberggata 29, Sande i Vestfold. Hilsen Gunilla og Eivind
Hvis du vil kjøpe et bilde, kontakt meg på 913 70 104 / gunilla@gunilla.no
Jeg har ingen faste åpningstider siden jeg bor og jobber her, og kommer og går endel.
Det er ikke bare Justin Bieber som har dårlige dager på jobben. Popstjernelivet er slitsomt. (Dette er faktisk ikke et ironisk innlegg).
I forrige århundre var jeg programleder på TV2. Der besto en stor del av jobben min av å intervjue popstjerner rundt om i verden. De blir ofte stilt usedvanlige dårlige spørsmål på sine promoturnéer. Jeg prøvde selv å gjøre mitt beste, men må beklage til alle som ble utsatt for dumme eller dårlig forberedte spørsmål på et noen ganger stotrende engelsk. Jeg klarte bl.a. å fornærme Cher, sjokkere Gwen Stefani, irritere All Saints, og få Pål Waaktaar oppgitt. Men andre ganger var det popstjerna som var utrolig sliten og lei. De hadde kanskje gjort 10 intervjuer før den dagen, og 100 intervjuer uka før. De ante ikke hvilket land de var i. De var døgnville. De pratet om et album de hadde laget for flere år siden, og var skikkelig lei av. De var langt unna venner og familie og ofte veldig ensomme. Management og promofolk dytta og dro i dem og timeplanen var et helvete. En popstjerne jeg snakka med opplevde at han ble nekta å gå på do i Japan, for det sto ikke i dagsplanen. Dette er ikke en forsvarstale for uproffe artister som sårer og skuffer fans, men kun tanker jeg har gjort meg etter gårsdagens popstjernebesøk her i Norge. Mennesker trenger pauser og hvile. At de tjener millioner i andre enden hjelper ikke alltid på humøret. Jeg er en tilhenger av nok (mye) hvile og søvn, det hjelper veldig på humøret. Her er noen av dem jeg møtte som ikke hadde fått nok avkobling den siste tiden.
Lenny Kravitz. Han var dopa og sur og sint. Et veldig slitsom intervju. Per Sundnes intervjuet også stjerna, og etter at vi var ferdige sa han: Please, si at det ikke gikk bra for deg heller!
Nick Cave. Sur og introvert. Lånte sminken min før opptak. Forsvant i et kvarter for å legge make up.
Lauryn Hill. Blid men sliten. Nybakt mor med mann og barn på gangen.
Michael Stipe i REM. Sur, sliten og introvert. Hadde akkurat hivd ut min (ufine) kollega fra et annet program på TV2. Jeg kunne hilse fra Maxi Jazz fra Faithless, som jeg kjente litt på den tida, så det tinte ham opp.
Dette intervjuet med The Cardigans gikk kjempebra, men de to første ikke så bra. Vi var vel litt uerfarne både Nina og jeg i begynnelsen.
Cher. Kun proff og høflig når kamera gikk. Hadde egen lysmann som satte flatt og hvitt lys rett på. Triks for å se pen og rynkefri ut. Jeg klarte i tillegg å uttrykke meg litt klønete underveis i intervjuet slik at hun ble fornærma.
Damon Albarn. Hyggelig nok han, men dopa og trøtt.
Kåpe- og kjolerapport fra studioet, iblandet svensk og dansk konfeksjonshistorie.
Det er ikke så ofte det er mote på denne bloggen, men kåpa til min mor fortjener en plass. Den er like gammel som meg og ble kjøpt i Drammen. Det er hel ull og dansk design, det står Sysser Ginsborg DERES Dansk design på merket inni kåpen (kronologen til hennes kleskonge-far ses her. Kronologer er litt annen lesing i Danmark enn i Norge, må jeg si). Tilbake til kåpa, som visstnok var «sinnsykt dyr» ifølge min mor, det var jo ikke allverden med penger de hadde. Men den har fått kjørt seg i mange år, så det var verdt det, mamma! Den blå ullkjolen jeg har på meg kostet 70 kr på Fretex og er fra svenske Hettemarks. De lagde klær av vanvittig bra kvalitet, det er synd de ikke produserer dette i Sverige lenger. Men hvis du finner et gammelt Hettemarks-plagg, er det bare å hive seg over det, evt. ringe meg, så kommer jeg ilende. Syfabrikken i Uppsala med 70 sydamer ble lagt ned i 1970, men selve merket finnes fremdeles.
Resten av bildene er fra atelieret vårt (som også fungerer som mitt galleriutsalg til de som ønsker å kjøpe direkte fra meg). Dette er faktisk en ryddig variant av studioet siden vi fikk besøk av Naturvernforbundet i går. De gjør en sak om gjenbruk og resirkulering til magasinet sitt Natur og Miljø. Saken kommer i desemberutgaven og Eivind og jeg klarte å komme med ganske mange tips til både innpakning, gaver, merkelapper og interiør, skulle det vise seg. Vi hadde en herlig start på dagen på Lindum gjenvinningsstasjon, der vi fant masse fint på gjenbruksområdet. Det ble bøker, møbler, kopper og kar og noen nye småvesker.
Kjolen over er ikke gjenbruk. Det er en gave fra mine gode venninner Desirée og Vibeke. Vibeke driver Cara i Drammen og har altfor mye fint i butikken sin. Ikke gå inn, du finner helt sikkert noe du liker! Jeg pleier ikke ha denne dyre og fine kjolen her i atelieret, men akkurat nå skal jeg lage noe Halloweenaktig som skal være et tilbehør. Det kommer muligens bilde av det ferdige resultatet etterhvert.
På bildet under ser dere noe av det jeg har innrammet, klart til salg og utsendelse til div. galleri og utstillinger. Det store bybildet er et av bildene jeg har valgt å beholde selv. Jeg synes stort sett det er bare gøy og inspirerende å selge bilder jeg har laget, men akkurat dette må få bli her hos meg.
Resten av bildene er fra atelieret vårt (som også fungerer som mitt galleriutsalg til de som ønsker å kjøpe direkte fra meg). Dette er faktisk en ryddig variant av studioet siden vi fikk besøk av Naturvernforbundet i går. De gjør en sak om gjenbruk og resirkulering til magasinet sitt Natur og Miljø. Saken kommer i desemberutgaven og Eivind og jeg klarte å komme med ganske mange tips til både innpakning, gaver, merkelapper og interiør, skulle det vise seg. Vi hadde en herlig start på dagen på Lindum gjenvinningsstasjon, der vi fant masse fint på gjenbruksområdet. Det ble bøker, møbler, kopper og kar og noen nye småvesker.
 |
| Svensk kjole fra 60-tallet. «Hettemarks, ...det märks!», sto det inni plaggene deres. |
 |
På bildet under ser dere noe av det jeg har innrammet, klart til salg og utsendelse til div. galleri og utstillinger. Det store bybildet er et av bildene jeg har valgt å beholde selv. Jeg synes stort sett det er bare gøy og inspirerende å selge bilder jeg har laget, men akkurat dette må få bli her hos meg.
Kunst for regnskogen
Separatutstilling i Selbu
Fredag kl 18:00 den 11.9.15. åpner jeg separatutstillingen "Høstfugler" i Neadalen kunstforening i Selbu. De har blitt kåret til Norges beste kunstforening, så dette blir nok bra! Bildene under er med på utstillingen, der over 30 av mine nyere arbeider er med Åpent torsdager 12-14, fredager 16-18 og lørdager 12-14. Står til 3. oktober.
 |
| Noen her i atelieret liker å erte andre, det er ikke bra. Må stramme opp kunsten min. |
Studiogalleriet mitt
Vi hadde litt plass til overs i studioet vårt, så "det gule rommet" har blitt mitt minigalleri. Selv om endel har fått det med seg, og det kommer kunder innom hver uke, merker jeg at mange lurer på om jeg selger bilder rett fra atelieret. Svaret er altså ja. Betalingsmåter er kort, kontanter eller faktura. Hvis du har lyst til å komme innom er det lurt å gi meg et pip på post@gunillaholmplatou, så finner vi en tid som passer. 
Utstillingsåpning på Artgate Jessheim lørdag 22.8 kl 14
Dette har jeg gledet meg til! Jeg skal vise fram vårens store tegnesprosjekt, som er ni akvareller i størrelse 30x40 cm (pluss ramme). Arbeidet heter «Den Blå Byen», og her foregår det masse under overflaten, selv om det tilsynelatende kan virke som en veldig søvndyssende by.
Jeg skal også holde et lite foredrag under åpningen, om livet, kunsten, miljøvern og trua fugler. Etter åpning kan alle som vil være med på indisk restaurant med Artgate og meg (for egen regning). Håper jeg ser deg!
Her finner du mer informasjon:
http://artgate.no/utstilling/utstilling-med-gunilla-holm-platou-og-vernissage-22-august/
https://www.facebook.com/events/1453133548329210/
Subscribe to:
Posts (Atom)